Det slår meg at det er de samme feilene som går igjen i nesten alle de tekstene jeg språkvasker. Oppsiktsvekkende nok virker det som om frekvensen av disse feilene er høyere desto høyere utdannelse forfatteren har. Her tar jeg for meg fem vanlige feil, som finnes i nesten alle tekster jeg jobber med.
Bruk av i forhold til som universalpreposisjon
Denne feilen har vært tematisert i mediene og er et fast innslag i Per Egil Hegges språkspalte i Aftenposten (forholdismen kaller Hegge dette fenomenet). Kort sagt er det slik at i forhold til betyr «sammenlignet med» og ikke skal brukes i noen andre sammenhenger.
Ukorrekt bruk av fokus («fokus på», «hovedfokus»)
Ordet fokus betyr «brennpunkt». Noe kan være i fokus, men noe kan ikke være fokus. Man kan bringe noe i fokus, og man kan fokusere noe; det man ikke kan gjøre, er å sette fokus på noe. En annen fokus-gjenganger er hovedfokus – at noe «er hovedfokus». Det er to problemer med dette. Det ene er at noe som nevnt ikke kan være fokus. Det andre er at uttrykket er pleonastisk («smør på flesk») – når noe er i fokus, er det per definisjon i sentrum for oppmerksomheten, og da blir ordet hoved overflødig; en annen måte å si det på er at hvis noe ikke er (i) «hovedfokus», er det ikke i fokus i det hele tatt.
Brudd på subjektsregelen
Subjektsregelen er en regel få kjenner til, virker det som. Den sier at tankesubjektet for infinitiver og andre setningsverdige uttrykk skal være identisk med det grammatiske subjektet. En setningsstruktur man ofte kommer over, er denne: «For å kunne spises må du forvelle soppen.» Problemet her er at tankesubjektet for infinitiven («soppen») er ulikt det logiske subjektet («du»). Det som står her, er altså «for at du skal kunne spises …» (eksempler hentet fra Vinje, Moderne norsk, Bergen 2002).
Mangel på formell symmetri
Sideordnede ledd skal være betydningsmessig og formelt like. Det er først og fremst den formelle likheten det syndes mot. Eksempler er «det var dans og lystig i ungdomshuset» og «jeg hørte hans stemme og henne spille piano». Disse bør omformuleres til henholdsvis «det var dans og moro i ungdomshuset» og «jeg hørte hans stemme og hennes pianospill» (eksempler hentet fra op.cit.).
Mangel på parallellitet
Også parallellitet dreier seg om formell likhet, men i punktlister. Ofte ser man lister som denne:
Jeg liker
- å gå på fjellet
- storbyferier
- at det er sol
Problemet her er at de tre punktene er formelt ulike – det første er et infinitivsuttrykk, det andre et substantiv og det tredje en leddsetning.
Jeg har ikke nevnt kommafeil, men det sier seg kanskje selv at de er et stort problem. Jeg vil ta opp komma i en senere post.
Ingen beslektede innlegg.
[...] This post was mentioned on Twitter by Kristin C, Yngve Nordgård. Yngve Nordgård said: Jeg har skrevet en ny bloggpost om vanlige språkfeil: http://wp.me/pVNLW-j [...]
Eksempelet med parallellitet i punktlister har jeg aldri tenkt over. Jeg har alltid trodd at det er godt språk så lenge hvert punkt på listen følger naturlig fra ordet som innleder den (i ditt eksempel «Jeg liker»). Dermed lærte jeg noe nytt idag også!
(Forøvrig: Du vet du kommenterer på en språkrelatert blogg når du sjekker kommentaren din minst fire ganger for grammatiske feil.)
Mangelen på parallellitet går kanskje til nød i det eksemplet jeg bruker, for det gir jo mening, men det er ikke estetisk tilfredsstillende. De fleste tilfeller av brudd på denne regelen som jeg støter på, er langt grovere.
Bra blogg, Yngve!
Jeg kan skrive under på at feilfrekvensen kan synes å øke med skribentens grad av utdanning. Det kan muligens skyldes at disse folkene leser så mye (dårlig) faglitteratur at de ikke har tid til å lese god skjønnlitteratur. Dermed etableres et slags fagspråk som er bygd på gjenbruk av ord og vendinger, og det er omtrent umulig å få has på det som er språklig feil.
For øvrig har jeg sett at “en slags …” nesten aldri bøyes etter ordet det står til – har du lagt merke til det?
Takk! Ja, jeg tror en av årsakene er det du nevner. En annen årsak er rett og slett dårlig tenkning — misbruken av «i forhold til» viser ofte en mangel på presisjon.
«En slags» er et uttrykk jeg misliker fordi jeg finner det logisk støtende. Rent logisk bør det ikke bøyes, men alltid hete «et slags», da «slag» jo er intetkjønn. Men når det først skal bøyes, og det skal det, bør det hete «noen slags» i flertall, men det gjør det jo ikke, for da heter det «en slags».
Logisk støtende – den skal jeg huske!
Jeg får rare bilder i hodet når jeg leser “de fryktet for sine liv” – og slikt som (fra Google-søk): Hvorfor har de ikke kroner på hodene sine? Jaha er PST syke i hodene sine? Hvem er det som egentlig ikke er helt riktig skrudd sammen i hodene sine?
Gleder meg til kommakommentaren din, forresten. Det irriterer meg når folk sier de ikke orker å forholde seg til reglene fordi de er så vanskelige. Sammenlignet med gangetabellen, eller?
Eg synest ikkje lista i parallellitetsdømet er feil. I ei slik listeform med ein uferdig setning som innleiing vil eg tenkja at kvart listepunkt skal vera ein delsetning som fullfører innleiinga, og der listepunkta er sjølvstendige. Dermed er det uinteressant at dei er på ulik grammatisk form. Dette ville derimot vore feil, sidan punkta refererer til kvarandre:
@Skjæve: Jeg er uenig med deg. Den listen du bruker som eksempel, er mindre avvikende, da man bare trenger å fjerne «og» (samt komma og punktum) for at den skal bli korrekt. (Se for øvrig Vinjes Skriveregler [9. utg.], s. 113.)