George Orwell tok i essayet «Politics and the English language» (1946) opp det han mente var et forfall i det engelske språket. Essayet er en klassiker, og jeg anbefaler alle om er opptatt av språk, å lese det. Det finnes på Internett her.
Dessverre er mange av de språklige fenomenene han tar opp, like vanlige i dag, også blant norske skribenter. Særlig det akademiske språket er ille. Postmodernismen har mye av skylden for dette. For mange av de postmodernistiske forfatterne har det vært et ideal å skrive uklart. Som den britiske zoologen Peter Medawar sa i forelesningen «Science and literature» (trykt i Pluto’s republic [Oxford University Press, 1982]):
I could quote evidence of the beginnings of a whispering campaign against the virtues of clarity. A writer on structuralism in the Times Literary Supplement has suggested that thoughts which are confused and tortuous by reason of their profundity are most appropriately expressed in prose that is deliberately unclear.
Denne ideen om at man må uttrykke seg uklart hvis man har «dype» tanker eller ideer, er en kilde til mye dårlig språk, både i akademisk skrift og i skjønnlitteraturen. I tillegg til å ha vært til stor skade for tenkningen og forskningen innenfor humaniora og samfunnsfag har postmodernismen forpestet det akademiske språket, også språket til dem som ikke slutter seg til de postmodernistiske ideene. Det er utviklet en abstrakt og ullen skrivemåte og en ditto terminologi som gjør det mulig for tekstene så å si å skrive seg selv. Følgende utdrag fra Orwells essay kunne ha vært en beskrivelse av postmodernistiske tekster (en sjanger jeg i en anmeldelse en gang kalte pomografi):
Modern writing at its worst does not consist in picking out words for the sake of their meaning and inventing images in order to make the meaning clearer. It consists in gumming together long strips of words which have already been set in order by someone else, and making the results presentable by sheer humbug.
Orwell setter opp følgende seks regler for godt språk (min oversettelse – jeg har erstattet engelsk med norsk):
1. Bruk aldri en metafor, lignelse eller annen talefigur du er vant til å se på trykk.
2. Bruk aldri et langt ord der et kort er tilstrekkelig.
3. Hvis det er mulig å fjerne et ord, så fjern det.
4. Bruk aldri passiv form der du kan bruke aktiv.
5. Bruk aldri et utenlandsk uttrykk, et vitenskapelig ord eller et sjargongpreget ord hvis du kan finne et tilsvarende hverdagslig norsk ord.
6. Bryt hvilken som helst av disse reglene heller enn å si noe direkte barbarisk.
Måtte alle følge disse.
Beslektede innlegg:
Jeg jobber med ting som er vanskelig (personlighetspsykologi og praktiske anvendelser av denne kunnskapen). Jeg opplever litt vel ofte det motsatte av det Orwell påpekte – at folk tror at dersom man forstår noe godt, må det være mulig å forklare det enkelt.
Det er ikke alltid sant. Enkelte ting krever så mye forutforståelse at det ikke kan forklares enkelt. De praktiske konsekvensene av noe kan nesten alltid forklares enkelt, omtrent uansett hvor vanskelig det er, men svaret på «hvorfor» kan ikke alltid formidles på måter som mennesker uten videre forstår.
Derfor er jeg veldig glad i Orwells sjette punkt.
Jeg mener det er viktig å skille mellom innholdet og uttrykket. Det er selvsagt ikke slik at en hvilken som helst tanke kan formidles slik at absolutt alle forstår den. Men det Orwell mener, er slik jeg forstår ham, at man ikke skal komplisere noe unødvendig ved å skrive uklart. Man skal skrive så enkelt som mulig, men ikke enklere. Orwells sjette punkt er viktig, for det er en fare for at en overforenklet stil skaper et tørt og monotont, og derfor faktisk lite leservennlig, språk.