En av mine kjepphester er at alle, eller i hvert fall de fleste, setningene i en tekst skal være helsetninger. Til min irritasjon merker jeg en tendens til en stadig hyppigere bruk av ufullstendige og uselvstendige setninger, og jeg lurer på hva som er årsaken til dette. Vet ikke forfatteren hva en helsetning er, eller orker vedkommende rett og slett ikke å ta seg bryet med å konstruere en? (I begge disse tilfellene er man etter min mening dårlig egnet til å være forfatter.) Det kan virke som om uvitenhet er den fremste årsaken til denne språklige forseelsen.
For at en setning skal være fullstendig (det vil si være en egentlig setning, ikke bare et setningsfragment), må den ha et finitt verbal. Alle former av verbet unntatt infinitiv (å gå) og partisippene (gående, gått) er finitte. De fleste setninger må også ha et subjekt; kun én form klarer seg uten, nemlig imperativsetningen (Gå!). Noen verb er transitive, det vil si at de krever et objekt, for eksempel å ta. En helsetning er en selvstendig meningsenhet, en setning som ikke er et ledd i en annen setning, det vil si at den ikke begynner med en underordnende konjunksjon (også kalt en subjunksjon), som at, fordi, mens og dersom. En leddsetning er en fullstendig setning, men den er ikke selvstendig, for den er kun et ledd i en annen setning.
Ufullstendige og uselvstendige setninger er et virkemiddel som etter min mening skal brukes kun unntaksvis, og da som en retorisk effekt. Hvis bruken av dette virkemiddelet blir for hyppig, lider tekstens lesbarhet, og den retoriske effekten forsvinner.
For noen er ufullstendige og uselvstendige setninger et stilistisk valg. Det er et særdeles dårlig valg. Teksten blir oppbrutt, klossete og lite leservennlig. Det ser ut til at noen innbiller seg at det de skriver, får mer emosjonell tyngde, blir mer tankevekkende når setningene er fragmentariske. At den effekten skal oppnås, fordrer imidlertid at virkemiddelet brukes sjelden. Å bruke det konstant kan sammenlignes med å kursivere ethvert viktig ord i en setning (ja, det er noen som gjør det også).
Min tålmodighet med en tekst synker raskt dersom den inneholder mange ufullstendige og uselvstendige setninger, min respekt for forfatteren likeså. Hvordan kan en forfatter som mestrer språket så dårlig, ha noe interessant å si? tenker jeg. Dårlig skrevet er som regel også dårlig tenkt. En bevisst fragmentarisk og vanskelig tilgjengelig stil skjuler som regel ingen intellektuell dybde, snarere det motsatte.
Ingen beslektede innlegg.