Aftenpostens forside 10. november 2011

Den 10. november 2011 hadde Aftenposten følgende tekst på forsiden:

«Miljø- og utviklingsminister Solheim hyller Deng Xiaoping. Han var Maos arvtager og styrte Kina fra 1976 til 1997.»

Det som påstås her, er at Erik Solheim overtok styringen av Kina etter Mao: «De personlige pronomenene han, hun, den, det, de viser normalt til en forgrunnsforestilling, dvs. vanligvis subjektet, i den foregående setningen», som Finn-Erik Vinje skriver i Moderne norsk (5. utg., s. 122–123).

Nå forstår jo selvsagt enhver ut fra konteksten og sin egen bakgrunnskunnskap at det er Deng Xiaoping, ikke Solheim, som var Maos arvtager. Men det er ikke alltid at konteksten eller bakgrunnskunnskapen fjerner enhver tvil om hvem det henvises til; faktisk er det svært ofte at den ikke gjør det.

Hvis man skal henvise til en bakgrunnsforestilling, det vil si et ikke-subjekt, og man vil være sikker på at man unngår tvetydighet, kan man enten bruke langpronomenene denne, dette eller disse («[…] hyller Deng Xiaoping. Denne var […]») eller gjenta det substantiviske uttrykket («[…] hyller Deng Xiaoping. Deng var […]»).

Noen velger som en nødutvei å sette inn en forklaring mellom tankestreker, i parentes eller mellom komma («[…] hyller Deng Xiaoping. Han – Deng – var […]». «Slike konstruksjoner er», som Vinje skriver, «sjelden vellykkede og […] bærer altfor tydelig preg av at skriveren har hatt strev med å gjøre formuleringen tydelig» (ibid.).

Aftenpostens bruk av han her er gangbar i muntlig tale – ja, de aller fleste ville antagelig uttrykke seg på samme måte. Og det går greit når man snakker direkte med noen, for da kan man spørre hvis man er usikker på meningen; når man snakker, kan man dessuten ved hjelp av trykk klargjøre hva eller hvem et pronomen henviser til. Denne muligheten finnes ikke i skriftlig språk. Derfor må det som er skrevet, være utvetydig, eller i hvert fall så utvetydig som språket tillater.

Der er imidlertid et trist faktum at denne regelen ser ut til å være ukjent for mange forfattere og profesjonelle oversettere i dag – og om ikke ukjent, så i hvert fall oversett.

Ingen beslektede innlegg.

Godt språk – språkvask, korrektur og oversettelse

I januar 2010 nedsatte Språkrådet ei nemnd som skulle arbeide fram en innstilling til ny rettskrivingsnorm for nynorsk. Innstillingen ble lagt fram i april i år, og den 22. september godkjente Kulturdepartementet den. Normen skal gjelde fra 1. august 2012.

Rettskrivingsnemndas oppdrag var å utarbeide «ei tydeleg, enkel og stram norm for nynorsk, utan sideformer». Sideformene er forsvunnet, men normen er ikke blitt så tydelig og enkel som man kunne ønske. Etter at nemnda hadde hatt det opprinnelige forslaget ute på høring, ble de nemlig tvunget til å beholde noe av det som gjør den gjeldende nynorsknormen så komplisert; blant annet kan man bruke kløyvd infinitiv med både e- og a-endinger i samme tekst, og en del former som det opprinnelige forslaget tok til orde for å fjerne, er beholdt.

F.v. Ottar Grepstad, styreleder i Språkrådet, Anniken Huitfeldt, kulturminister, og Arnfinn M. Vonen, direktør i Språkrådet

Innstillingen er altså et kompromiss, men noe annet var vel ikke å forvente. Nynorskbrukerne er delt i to leirer, en som ønsker at valgfriheten når det gjelder former, skal være stor (hver mann sin nynorsk, så å si), og en som ønsker at det skal være enklere å lære seg nynorsk, og – som en konsekvens av det – at det skal være mindre valgfrihet og færre arkaiske former. Disse faksjonene har tradisjonelt vært like lite kompromissvillige, noe som da også gjorde at et tidligere forsøk på å få til en enklere nynorsknorm strandet.

Normen er uansett et steg i riktig retning hvis målet er at flere skal ta nynorsk i bruk.

Dette er de viktigste endringene (fra artikkelen «Ferdig framlegg til ny nynorskrettskriving» på Språkrådets nettsider):

• Alle ord vert hovudformer, sideformer (klammeformer) forsvinn. Til dømes vert no og nå likeverdige og kan begge brukast i offentleg språk.
• Mindre brukte former som til dømes i-mål (bygdi og fjelli) og former som noe og hennes er tekne ut.
• Det vert berre mogleg å ha diftong i ord som køyre og flaum.
• Det vert berre mogleg å ha dobbel konsonant i mange ord som til no har hatt sideform med enkel konsonant.
• J-en vert valfri i verb som byggje og hokjønnsord som bryggje.

Klikk her for å lese hele innstillingen.

Beslektede innlegg:

1. Norske datatermer

Godt språk – språkvask, korrektur og oversettelse

Språkrådet opprettet i 2009 en datatermgruppe som skal diskutere og komme med forslag til norske datatermer. De første resultatene fra dette arbeidet er tilgjengelige her.

Selv om det internasjonale dataspråket er engelsk og engelske datatermer brukes i mange språk, oppleves det som et savn av mange språkbevisste ikke å ha norske termer. I noen tilfeller, som termen podcast, vil den norske termen være kun en fornorsking av den engelske (podkast eller poddkast), men i de fleste tilfeller er det mulig å oversette termen til norsk.

Det vil nok være en del som aldri vil ønske å ta i bruk de norske termene. Man forstår jo de engelske termene, så hva er vitsen? vil de spørre. For mange er dette riktig, men ikke alle. Det er viktig å huske at datamaskiner og Internett ikke lenger brukes av kun «dataeksperter», men også av alle andre, av «folk flest». Internett er blitt en så integrert del av vår hverdag at det er viktig at de termene som brukes, er forståelige for alle brukere.

Det finnes dessuten flere hensyn å ta enn forståelse. Engelske termer passer ikke inn i det norske formverket, og det gjør at en tekst full av slike blir formelt og estetisk utiltalende. For meg og, tror jeg, mange andre som er opptatt av godt språk, framstår fremmedspråklige elementer i norsk som uskjønne. Bruken av dem er ofte et resultat av språklig latskap. Sist, men ikke minst kan man argumentere ut fra hensynet til språkbevaring. Dersom vi skal ha et norsk språk, bør vi streve etter å lage norske ord der vi kan, og fornorske ikke-norske ord der vi ikke kan. Dette er noe som gjelder for alle utenlandske (i dag i praksis engelske) termer. Det er riktignok flere direkteimporterte engelske ord i norsk allerede, men når det gjelder datatermer, dreier det seg om en hel terminologi.

Jeg synes datatermgruppen har gjort en god jobb, og jeg vil nøde så mange som mulig til å ta disse ordene i bruk.

Beslektede innlegg:

1. Kostbar uvitenhet

Godt språk – språkvask, korrektur og oversettelse

En analyse utført av en britisk internettsalgsentreprenør ved navn Charles Dunscombe viser at stavefeil kan redusere internettsalg med hele 50 prosent. Dunscombe foretok analysen ved å måle inntektene per besøkende på et av sine nettsteder før og etter at en rettskrivingsfeil var blitt korrigert.

Dunscombe, som driver nettsider for salg av reiser, mobiltelefoner og klær, sier til BBC News at han er sjokkert over jobbsøkeres lave kompetanse i skriftlig engelsk. Han mener at dette er et alvorlig problem for internettøkonomien.

At rettskriving, som Dunscombe påpeker, er viktig for en nettsides troverdighet, er noe enhver som har en viss interesse for språk, vil si seg enig i. Jeg for min del skyr bedrifter som har nettsider med dårlig språk, for jeg tenker at hvis bedriften er skjødesløs når det gjelder språket, er det sannsynlig at den er skjødesløs også når det gjelder produkter og service. Dette gjelder ikke bare nettsider, men også annet informasjonsmateriell og reklame.

Det er ingen grunn til å tro at den situasjonen Dunscombe påpeker, er unik for Storbritannia. Min erfaring som språkkonsulent er at nordmenns språkkompetanse er bedrøvelig. Det gjelder ikke bare rettskrivingen, men også evnen til å formulere sammenhengende, logiske og grammatisk korrekte setninger.

Heldigvis for folk som driver nettbutikk, trenger de ikke nødvendigvis å være gode til å formulere seg; faget deres er tross alt salg, ikke språk. Det finnes en yrkesgruppe, språkkonsulentene, som kan gjøre dette arbeidet. Dessverre vet bedriftsledere og/eller bedriftens informasjonsavdeling ofte ikke engang at den språklige kvaliteten på informasjonsmaterialet er dårlig. Hvis de vet det, tror de at det ikke spiller noen rolle.

Lenke til nyhetssak hos BBC

Ingen beslektede innlegg.

Godt språk – språkvask, korrektur og oversettelse

Det er sjelden jeg leser en tekst med perfekt kommatering. Selv de som kan kommareglene, gjør av og til feil, akkurat som man av og til skriver ord feil selv om man egentlig vet hvordan de staves, men da dreier det seg om slurv.

Noe annet er det når man gjør feil fordi man ikke kan kommareglene. De fleste norske tekstene jeg leser, både som språkvasker og som fritidsleser, har mange kommafeil, og det er åpenbart at det kommer av manglende kompetanse heller enn av manglende oppmerksomhet.

Det norske kommaet kalles et grammatisk fundert pausekomma. Det vil si at kommaet i prinsippet settes for å skille ut deler av setningen som markeres lydlig, samtidig som reglene i høy grad bygger på grammatisk analyse. Dette betyr at man for å kunne sette komma riktig må ha en viss grammatisk forståelse. Hvis jeg skal dømme etter majoriteten av de tekstene jeg språkvasker og korrekturleser, er det mange som mangler denne forståelsen.

Når man ser hvor få som behersker kommareglene, ikke minst i avisene, kan man spørre om hvorvidt det norske kommaet i det hele tatt er hensiktsmessig. Har det noe for seg å beholde kommaregler som så mange ikke mestrer? Jeg mener at det har det. Det grammatisk baserte kommaet fjerner (så langt det er mulig) tvetydigheter og gjør det derfor lettere å forstå teksten. Hvis vi ga slipp på det, ville det være et tap for det norske språket. Vi må heller prøve å finne ut hva vi kan gjøre for å styrke folks grammatikkunnskaper.

Det viktigste for å kunne sette komma riktig på norsk er å forstå hva en leddsetning er. En leddsetning er en setning som står som et ledd i en annen setning. Den kjennetegnes av at den som regel ikke gir selvstendig mening, som regel innledes av en underordnende konjunksjon og som regel skiller seg fra helsetningen i ordstillingen. Hvis man ikke setter komma etter en leddsetning, kan setningen bli tvetydig, eller det kan bli vanskelig å forstå den. En type leddsetning er relativsetningen. Den er en setning som er knyttet til et ledd i oversetningen med ord som der, dit, hvor og som. Hva hovedsetningens mening er, er avhengig av om man setter komma etter relativsetningen eller ikke (dette gjelder nødvendige relativsetninger; unødvendige relativsetninger skal ha komma både før og etter seg). Denne setningen er et eksempel på det:

Jeg møtte dem som kom i går.

Uten komma etter kom betyr denne setningen at det var dem som kom i går, jeg møtte. Dersom vi setter komma etter kom, betyr den at det var i går jeg møtte dem som kom.

På engelsk skal det imidlertid ikke være komma etter nødvendige relativsetninger. Det kan for øvrig være en av grunnene til at mange tror at det ikke skal være det på norsk heller; jeg ser at mange tror at de norske kommareglene er de samme som de engelske. Men klarer ikke engelsk seg bra uten komma der? Jeg vil si at det er en ulempe for det engelske språket at kommareglene ikke krever komma etter nødvendige relativsetninger, for det skaper ikke sjelden usikkerhet eller i det minste forsinket forståelse – man må stoppe opp når man leser, og se på konteksten for å forstå hva meningen er.

I motsatt ende står tysk og dansk, som har komma også før nødvendige relativsetninger, noe som gjør at man ikke ser forskjell på disse og unødvendige sådanne.

Konklusjonen er at de norske kommareglene er noe vi bør holde fast ved og overholde.

Jeg skrev at selv de beste av og til begår kommafeil. Jeg forventer ikke perfekt kommatering, men jeg ble meget overrasket over mengden kommafeil i Norsk referansegrammatikk. Jeg tenkte i utgangspunktet at hvis det er noen som kan kommareglene, så må det være forfatterne av et slikt verk, men slik er det åpenbart ikke. Og når selv fagfolkene – til og med noen av de fremste – ikke fullt ut behersker kommareglene, er det ikke annet å forvente enn at disse byr på utfordringer for folk flest.

Kommareglene finnes for øvrig her.

Ingen beslektede innlegg.

Godt språk – språkvask, korrektur og oversettelse

En av mine kjepphester er at alle, eller i hvert fall de fleste, setningene i en tekst skal være helsetninger. Til min irritasjon merker jeg en tendens til en stadig hyppigere bruk av ufullstendige og uselvstendige setninger, og jeg lurer på hva som er årsaken til dette. Vet ikke forfatteren hva en helsetning er, eller orker vedkommende rett og slett ikke å ta seg bryet med å konstruere en? (I begge disse tilfellene er man etter min mening dårlig egnet til å være forfatter.) Det kan virke som om uvitenhet er den fremste årsaken til denne språklige forseelsen.

For at en setning skal være fullstendig (det vil si være en egentlig setning, ikke bare et setningsfragment), må den ha et finitt verbal. Alle former av verbet unntatt infinitiv (å gå) og partisippene (gående, gått) er finitte. De fleste setninger må også ha et subjekt; kun én form klarer seg uten, nemlig imperativsetningen (Gå!). Noen verb er transitive, det vil si at de krever et objekt, for eksempel å ta. En helsetning er en selvstendig meningsenhet, en setning som ikke er et ledd i en annen setning, det vil si at den ikke begynner med en underordnende konjunksjon (også kalt en subjunksjon), som at, fordi, mens og dersom. En leddsetning er en fullstendig setning, men den er ikke selvstendig, for den er kun et ledd i en annen setning.

Ufullstendige og uselvstendige setninger er et virkemiddel som etter min mening skal brukes kun unntaksvis, og da som en retorisk effekt. Hvis bruken av dette virkemiddelet blir for hyppig, lider tekstens lesbarhet, og den retoriske effekten forsvinner.

For noen er ufullstendige og uselvstendige setninger et stilistisk valg. Det er et særdeles dårlig valg. Teksten blir oppbrutt, klossete og lite leservennlig. Det ser ut til at noen innbiller seg at det de skriver, får mer emosjonell tyngde, blir mer tankevekkende når setningene er fragmentariske. At den effekten skal oppnås, fordrer imidlertid at virkemiddelet brukes sjelden. Å bruke det konstant kan sammenlignes med å kursivere ethvert viktig ord i en setning (ja, det er noen som gjør det også).

Min tålmodighet med en tekst synker raskt dersom den inneholder mange ufullstendige og uselvstendige setninger, min respekt for forfatteren likeså. Hvordan kan en forfatter som mestrer språket så dårlig, ha noe interessant å si? tenker jeg. Dårlig skrevet er som regel også dårlig tenkt. En bevisst fragmentarisk og vanskelig tilgjengelig stil skjuler som regel ingen intellektuell dybde, snarere det motsatte.

Ingen beslektede innlegg.

Godt språk – språkvask, korrektur og oversettelse

George Orwell tok i essayet «Politics and the English language» (1946) opp det han mente var et forfall i det engelske språket. Essayet er en klassiker, og jeg anbefaler alle om er opptatt av språk, å lese det. Det finnes på Internett her.

Dessverre er mange av de språklige fenomenene han tar opp, like vanlige i dag, også blant norske skribenter. Særlig det akademiske språket er ille. Postmodernismen har mye av skylden for dette. For mange av de postmodernistiske forfatterne har det vært et ideal å skrive uklart. Som den britiske zoologen Peter Medawar sa i forelesningen «Science and literature» (trykt i Pluto’s republic [Oxford University Press, 1982]):

I could quote evidence of the beginnings of a whispering campaign against the virtues of clarity. A writer on structuralism in the Times Literary Supplement has suggested that thoughts which are confused and tortuous by reason of their profundity are most appropriately expressed in prose that is deliberately unclear.

Denne ideen om at man må uttrykke seg uklart hvis man har «dype» tanker eller ideer, er en kilde til mye dårlig språk, både i akademisk skrift og i skjønnlitteraturen. I tillegg til å ha vært til stor skade for tenkningen og forskningen innenfor humaniora og samfunnsfag har postmodernismen forpestet det akademiske språket, også språket til dem som ikke slutter seg til de postmodernistiske ideene. Det er utviklet en abstrakt og ullen skrivemåte og en ditto terminologi som gjør det mulig for tekstene så å si å skrive seg selv. Følgende utdrag fra Orwells essay kunne ha vært en beskrivelse av postmodernistiske tekster (en sjanger jeg i en anmeldelse en gang kalte pomografi):

Modern writing at its worst does not consist in picking out words for the sake of their meaning and inventing images in order to make the meaning clearer. It consists in gumming together long strips of words which have already been set in order by someone else, and making the results presentable by sheer humbug.

Orwell setter opp følgende seks regler for godt språk (min oversettelse – jeg har erstattet engelsk med norsk):

1. Bruk aldri en metafor, lignelse eller annen talefigur du er vant til å se på trykk.
2. Bruk aldri et langt ord der et kort er tilstrekkelig.
3. Hvis det er mulig å fjerne et ord, så fjern det.
4. Bruk aldri passiv form der du kan bruke aktiv.
5. Bruk aldri et utenlandsk uttrykk, et vitenskapelig ord eller et sjargongpreget ord hvis du kan finne et tilsvarende hverdagslig norsk ord.
6. Bryt hvilken som helst av disse reglene heller enn å si noe direkte barbarisk.

Måtte alle følge disse.

Beslektede innlegg:

1. Fem vanlige feil

Godt språk – språkvask, korrektur og oversettelse

Det slår meg at det er de samme feilene som går igjen i nesten alle de tekstene jeg språkvasker. Oppsiktsvekkende nok virker det som om frekvensen av disse feilene er høyere desto høyere utdannelse forfatteren har. Her tar jeg for meg fem vanlige feil, som finnes i nesten alle tekster jeg jobber med.

Bruk av i forhold til som universalpreposisjon

Denne feilen har vært tematisert i mediene og er et fast innslag i Per Egil Hegges språkspalte i Aftenposten (forholdismen kaller Hegge dette fenomenet). Kort sagt er det slik at i forhold til betyr «sammenlignet med» og ikke skal brukes i noen andre sammenhenger.

Ukorrekt bruk av fokus («fokus på», «hovedfokus»)

Ordet fokus betyr «brennpunkt». Noe kan være i fokus, men noe kan ikke være fokus. Man kan bringe noe i fokus, og man kan fokusere noe; det man ikke kan gjøre, er å sette fokus på noe. En annen fokus-gjenganger er hovedfokus – at noe «er hovedfokus». Det er to problemer med dette. Det ene er at noe som nevnt ikke kan være fokus. Det andre er at uttrykket er pleonastisk («smør på flesk») – når noe er i fokus, er det per definisjon i sentrum for oppmerksomheten, og da blir ordet hoved overflødig; en annen måte å si det på er at hvis noe ikke er (i) «hovedfokus», er det ikke i fokus i det hele tatt.

Brudd på subjektsregelen

Subjektsregelen er en regel få kjenner til, virker det som. Den sier at tankesubjektet for infinitiver og andre setningsverdige uttrykk skal være identisk med det grammatiske subjektet. En setningsstruktur man ofte kommer over, er denne: «For å kunne spises må du forvelle soppen.» Problemet her er at tankesubjektet for infinitiven («soppen») er ulikt det logiske subjektet («du»). Det som står her, er altså «for at du skal kunne spises …» (eksempler hentet fra Vinje, Moderne norsk, Bergen 2002).

Mangel på formell symmetri

Sideordnede ledd skal være betydningsmessig og formelt like. Det er først og fremst den formelle likheten det syndes mot. Eksempler er «det var dans og lystig i ungdomshuset» og «jeg hørte hans stemme og henne spille piano». Disse bør omformuleres til henholdsvis «det var dans og moro i ungdomshuset» og «jeg hørte hans stemme og hennes pianospill» (eksempler hentet fra op.cit.).

Mangel på parallellitet

Også parallellitet dreier seg om formell likhet, men i punktlister. Ofte ser man lister som denne:

Jeg liker

• å gå på fjellet
• storbyferier
• at det er sol

Problemet her er at de tre punktene er formelt ulike – det første er et infinitivsuttrykk, det andre et substantiv og det tredje en leddsetning.

Jeg har ikke nevnt kommafeil, men det sier seg kanskje selv at de er et stort problem. Jeg vil ta opp komma i en senere post.

Ingen beslektede innlegg.

Godt språk – språkvask, korrektur og oversettelse

Jeg har opprettet en firmaside på Facebook.

Ingen beslektede innlegg.

Godt språk – språkvask, korrektur og oversettelse

I denne bloggen planlegger jeg å komme med sporadiske betraktninger om det norske språket, særlig om hva jeg regner som godt språk.

Ingen beslektede innlegg.

Godt språk – språkvask, korrektur og oversettelse